Tanker rundt dagens skole

I flere fag føles timene meningsløse fordi undervisninga går treigt, læreren er uinteressert og har lite kunnskap utenom læreboka, oppgavene og lesestoffet er for lett og med for liten dybde. Jeg ender opp med å ligge flere kapitler foran. I visse fag får jeg i liten grad nytte av å være på skolen, og vurderer sterkt å ta enkelte fag som privatist. Jeg da kan jobbe i mitt eget tempo og lære meg stoffet på min egen måte. Skolen skal tilrettelegges for alle. Det vil si at lærerne har i oppgave å lære elevene pensumet ved hjelp av ulike undervisningsteknikker. Tavleundervisning, powerpoint, oppgaveløsning, muntlig høring, debatt, praktiske øvelser og prosjektarbeid, for å nevne noe. For de fleste vil enkelte av metodene være å foretrekke framfor andre, noen metoder vil også oppfattes som lite nyttige. Når elevene da må ta del i undervsiningsmetoder de ikke selv lærer særlig mye av, må de jobbe hjemme med stoffet. Dette er det ofte bare de flittigste som tar seg tid til.

Jeg vil gjerne ta for meg en vanlig skoletime: Læreren kommer inn i rommet minst 3-5 minutter etter at det har ringt inn. Elevene likeså. Timen starter med det klassiske oppropet. Det varer i en evighet. "Hvor er Lisa....?" "Jo der er Lisa!". Når tima endelig er i gang, får vi beskjed om å lese noen sider i boka, for så å gjøre tilhørende repitisjonsoppgaver. De kalles repitisjonsoppgaver, men fungerer ikke på denne måten. Elevene har et stort pensum å komme gjennom, og ser muligheta til å komme seg lett unna. Det kan nesten virke som lærebokforfatterne har dette som hensikt. Elevene blar seg fram i boka og finner svar på de enkelte spørsmålene. Det kan gå ganske så fort når en setter i gang, læringsutbyttet er derimot lite.

Prosjektarbeid fungerer for det meste på den måten at de flittigste og flinkeste elevene gjør arbeidet, mens resten på gruppa fungerer som blindpassasjerer. Karakteren blir trukki ned for alle, fordi elevene på gruppa ikke har gjort like mye. De svakere elevene eller de late, er strålende fornøyd med karakteren som er skuffende for den/de som har gjort hovedelen av arbeidet.

Det er imideltidig noen fag jeg sliter med. I disse fagene greier jeg ikke henge med uansett hvor sakte læreren går fram, så heller ikke disse timene har jeg noe utbytte av. Det kan virke som undervisninga kun gir utbytte hvis en er middels god.

Jeg har en del venner som har gått på Steinerskolen. De forteller at steinerskolepedagogikken har gitt dem større kunnskap og evne til å tenke fritt og kreativt. De har fått mestre på sitt nivå, og utvikle seg derfra. Som en vennine av meg sa: "Læreren foreleser i timene, vi tar notater. Deretter systematiserer vi noatene, kladder et sammendrag, for så å føre sammendraget inn i den såkalte "Penboka" Elevene får på denne måten repetert stoffet flere ganger, de blir også tvunget til å ta kjappe, enkle notater for å kunne skrive sammedraget. Denne måten å tilrettelegge skoletimene på, ser jeg på som svært effektivt i motsetning til den offentlige skolens "sitt-ned-les-og-gjør-
spørsmålsoppgavene-dine" Det er oftest i disse timene jeg lurer på hvorfor jeg gadd komme på skolen den dagen. Jeg ligger konstant fire kaptler foran i visse fag, jeg kjeder meg i timene fordi nivået i klassen er for lavt og fordi læreren ikke forelser om noe spennende og tankevekkende, men bare sitter bak kateteret og stirrer framfor seg. Jeg savner engasjerte lærere. For engasjerte lærere skaper engasjerte elever. Jeg savner lærere som kan svare på spørsmål som går utenom læreboka. Jeg savner glød og iver. Mitt ønske om kunnskap er stort, jeg elsker å lære. Men når jeg må sykle i vei til en dobbeltime der jeg ikke føler jeg får noe utbytte, lurer jeg på hvorfor jeg gidder dette. Og jeg lurer på det hver dag.

Silje Wiik Nielsen
stortingskandiat Miljøpartiet De Grønne, Aust-Agder