Ansvarlige politikere?

Stoltenberg kaller klimaavtalen et viktig skritt framover, mens Obama går så langt som å kalle den et gjennombrudd i klimapolitikken. Men er et dokument uten tallfesta klimaforpliktelser og uten tilstrekkelige midler til klimatilpassing for de fattigste, nok til å møte klimautfordringa på en ansvarlig måte?

De siste to ukene har delegater fra 192 land vært samla i København for å forhandle fram en ny klimaavtale som kan avløse Kyoto-protokollen når den går ut i 2012. I tillegg har politiske aktivister og miljøvernorganisasjoner valfarta til Danmark og gjort sitt for å legge press på forhandlerne. Det har vært knytta store forventninger til resultatet, men ettersom dagene har gått har det blitt mer og mer klart at vi ikke får en god nok avtale for framtida. Forhandlingene gikk i stor grad på de store økonomienes premisser, mens hensyn til utsatte øystater og fattige land (som allerede nå merker klimaendringene på kroppen) ble nedprioritert. Dette resulterte i ei avtale med lite konkret innhold. Det er enighet om at gjennomsnittstemperaturen på jorda ikke må øke med mer enn to grader, men det står ingenting om hva som må gjøres for å nå dette målet. Togradersmålet er viktig fordi det er antatt at en temperaturøking på over to grader vil iverksette såkalte sjølforsterkende mekanismer – eller sagt med andre ord, den globale oppvarminga vil være ute av vår kontroll. Ifølge FNs klimapanel må rike land kutte sine utslipp med minst 40 prosent innen 2020 og med opp mot 85 prosent innen 2050 for at vi skal unngå sjølforsterkende mekanismer. Allerede i 2015, om fem år, må verdens utslipp begynne å synke. Det vil kreve mot og vilje av våre folkevalgte hvis vi skal nå disse målene, og sånn situasjonen er i dag, ser det ikke lyst ut for oss.

Vi kan ikke gjøre Stoltenberg&Co til ansvarlige for at forhandlingene gikk som de gikk. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at de rike landene, inkludert Norge, har vist en mangel på handlekraft som gir dem lite troverdighet i klimasaker. Norge en god figur i København med sin sterke innsats for en ambisiøs avtale, men er verre enn de fleste på hjemmebane. Denne dobbeltmoralen skaper en kløft mellom rike land, som har skapt klimaendringene, og fattige, som lider under dem. Norge bør snarest forplikte seg til å kutte sine klimagassutslipp med 40 prosent hjemme innen 2020. I tillegg må vi bevilge penger til klimatilpassing og miljøvennlig teknologi i fattige land. Bare på den måten kan den norske delegasjonen reise til Mexico neste år med tilstrekkelig troverdighet til å ha noen som helst tyngde i forhandlingene.

Å føre en ansvarlig klimapolitikk vil innebære et stort steg inn i framtida. Det vil innebære en utfasing av olje- og gassvirksomhet, der vi sier nei til åpning av nye områder for oljeleting, samtidig som den gjenværende olja må brukes til å lette overgangen fra oljealderen til et fornybart samfunn. Når vi er underlagt en økonomi som forutsetter evig vekst, vil det begrensa økosystemet vi er en del av før eller senere si stopp. De som er unge nå, og de som ikke er født ennå, krever av oss at vi skifter spor. At vi bygger samfunnet vårt på andre verdier enn det vi til nå har gjort. Derfor vil Miljøpartiet De Grønne skape et samfunn som verdsetter tid til hverandre foran penger, hobbyer og livskvalitet foran prestisje, og liv foran tall. Dette er ikke en naiv utopi, men en nødvendighet, og jeg tror nullutslippssamfunnet vil gjøre at vi rett og slett får det bedre.

Klimautfordringa er ikke løst sjøl om årets forhandlinger er avslutta. Klimaendringene er fortsatt like virkelige, og de krever at vi gjør noe, nå. Som politikerne liker å si: nå kommer tida for handling. Eller, mer presist, i mangel på reelt klimaansvar fra politisk hold: nå kommer tida for folkelig engasjement, politisk aktivisme, leserbrev, sparepærer, matauk, redusert forbruk og økt livskvalitet. Vi som ser alvoret må vise, med ord og handling, at hvis våre ledere ikke makter å ta oss gjennom denne krisa, så vil de miste stemmene våre. Vi har bare én klode, og den har vi ikke arvet av våre foreldre – vi bare låner den av våre barn. Da kan den ikke være i dårligere stand når vi gir den videre enn den var da vi overtok den.

Aurora Furuseth, leder i Grønn Ungdom