Gambler med framtida

Trond Vivelstad skriver i Østlendingen 23. des. om ”klimanissen” Thomas Cottis som gikk fra Løten til Oslo for å legge press på norske politikere om å få til en god klimaavtale. Han harselerer over Cottis' initiativ ved å framstille det som et tullete prosjekt, uten røtter i et reelt problem. Det er i dag stor enighet blant verdens forskere om at økinga i den globale gjennomsnittstemperaturen siden den industrielle revolusjonen skyldes menneskenes utslipp av klimagasser, og at de vil ha negative konsekvenser for oss. Da er det russisk rulett med framtida vår ikke å gjøre noe med det. Vivelstad og andre selvoppnevnte "klimarealister" er i sin fulle rett til å tvile på resultatene av klimaforsking, men det er et enormt sjansespill med vår egen, våre barns og våre barnebarns framtid, med framtida til hele denne planeten, om vi skal gå ut fra at vitenskapen har kommet fram til feil resultat på dette området.

Vivelstad klager over at klimafornekterne ikke får like mye oppmerksomhet i lokalmediene som Thomas Cottis, men tatt i betrakting den lille prosenten av seriøse klimaforskere som mener at menneskenes utslipp av klimagasser ikke har noen påvirkning på temperaturen, får de urimelig mye plass i ellers ganske seriøse aviser. Det fins omtrent like mange klimaforskere som benekter menneskeskapte klimaendringer som det fins biologer som benekter at det har funnet sted en evolusjon. Jeg gleder meg til den dagen disse evolusjonsfornekterne får like mye medieoppmerksomhet som fornekterne av menneskeskapte klimaendringer, de såkalte "klimarealistene".

Klimaforhandlingene i København er over. Utfallet ble ikke som vi håpet, men det betyr ikke at alt håp er ute. Nå må norske myndigheter gjøre sitt for å dra til Mexico med mer klimatroverdighet enn de hadde med seg til Danmark. Norge gjorde en nokså god figur i forhandlingsprosessen, men det hjelper lite når norske klimagassutslipp er større enn noensinne, i tillegg til at vi selger forurensende olje og gass til resten av verden. Den kanskje største utfordringa i København var gapet mellom rike og fattige land. Fattige land, som merker klimaendringene tydeligst, ønska fortgang i prosessen, men rike land viste liten vilje til tilstrekkelige utslippskutt hjemme. For å tette dette gapet og få på plass en ambisiøs, bindende og rettferdig klimaavtale, må rike land vise at de mener alvor og kutte egne utslipp med 40 prosent før 2020. Samtidig må de bidra med miljøteknologi og penger til klimatilpassing i fattige land. I løpet av de neste fem årene må verdens utslipp begynne å gå ned, og ansvaret ligger hovedsaklig hos de rike landene. Norge, som har tjent seg styrtrikt på forurensende olje og gass, har et spesielt ansvar. Vi er nødt til å vise verden at det går an å ha høy livskvalitet i et lavutslippssamfunn. Klimaendringene er vår tids største utfordring. Jeg håper debatten i framtida vil dreie seg om hvordan vi skal løse den, ikke om hvorvidt den er reell eller ikke.

Aurora Furuseth, Miljøpartiet De Grønne Hedmark