La flyene bli på bakken!

For tida er flytrafikken i Norge innstilt på grunn av vulkansk aske fra Island. Tatt i betraktning at flytrafikk er ekstremt ressurskrevende, og at flyene går på ikke-fornybar, forurensende fossil energi, mener jeg det hadde vært en god idé å la flyene bli på bakken permanent. Når en i tillegg tar i betraktning at den lett tilgjengelige olja snart er pumpa opp, tilsier det at ansvarlig politikk må innebære å rasjonere ut den gjenværende olja for å gjøre (den uunngåelige) overgangen til fornybarsamfunnet så mjuk som mulig.

I dag sløses det systematisk med fossil energi i stor skala. Hele samfunnet vårt er avhengig av olje, og når det går tomt er vi i skikkelig trøbbel. Av hensyn til klodens klima har vi ikke råd til å åpne nye områder for oljeboring. Det er også nødvendig å avvikle pågående oljeutvinning. Dette krever imidlertid at den olja som blir pumpa opp, brukes på en fornuftig og nøktern måte. Ikke til to sydenturer i året og to biler per familie, men til vindmøller, solcellepaneler og jordvarmeanlegg, for å nevne noe. Det vil gi mange arbeidsplasser innafor miljøvennlig industri, samtidig som det vil gi en forutsigbar og stabil energitilførsel, og ikke minst - ingen klimagassutslipp! Det er ekte investering i framtida.

Folkefest i Lofoten!

Oppfordrer alle om å dra til Lofoten i sommer å markere oljemotstand!

Kampen for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, er blant de viktigste miljøsakene i tida framover. Jeg håper at så mange som mulig tar toget til Lofoten i august for å delta på folkefesten mot oljeboring. Denne saken markerer et veiskille i norsk miljøpolitikk. Nå har politikerne sjansen til å vise oss at de tar klimautfordringene på alvor. Spørsmålet om olje i nord, er et spørsmål om hvorvidt vi skal fortsette i det gamle, fossile sporet eller løfte Norge inn i en fornybar framtid. Det er et spørsmål om vi skal satse på middeltidige arbeidsplasser i en industri som er gått ut på dato, eller investere i trygge og framtidsretta arbeidsplasser i miljøvennlig energiproduksjon.

Silje Wiik Nielsen, førstekandidat i Aust-Agder og nestleder i Grønn Ungdom

Gambler med framtida

Trond Vivelstad skriver i Østlendingen 23. des. om ”klimanissen” Thomas Cottis som gikk fra Løten til Oslo for å legge press på norske politikere om å få til en god klimaavtale. Han harselerer over Cottis' initiativ ved å framstille det som et tullete prosjekt, uten røtter i et reelt problem. Det er i dag stor enighet blant verdens forskere om at økinga i den globale gjennomsnittstemperaturen siden den industrielle revolusjonen skyldes menneskenes utslipp av klimagasser, og at de vil ha negative konsekvenser for oss. Da er det russisk rulett med framtida vår ikke å gjøre noe med det. Vivelstad og andre selvoppnevnte "klimarealister" er i sin fulle rett til å tvile på resultatene av klimaforsking, men det er et enormt sjansespill med vår egen, våre barns og våre barnebarns framtid, med framtida til hele denne planeten, om vi skal gå ut fra at vitenskapen har kommet fram til feil resultat på dette området.

Vivelstad klager over at klimafornekterne ikke får like mye oppmerksomhet i lokalmediene som Thomas Cottis, men tatt i betrakting den lille prosenten av seriøse klimaforskere som mener at menneskenes utslipp av klimagasser ikke har noen påvirkning på temperaturen, får de urimelig mye plass i ellers ganske seriøse aviser. Det fins omtrent like mange klimaforskere som benekter menneskeskapte klimaendringer som det fins biologer som benekter at det har funnet sted en evolusjon. Jeg gleder meg til den dagen disse evolusjonsfornekterne får like mye medieoppmerksomhet som fornekterne av menneskeskapte klimaendringer, de såkalte "klimarealistene".

Klimaforhandlingene i København er over. Utfallet ble ikke som vi håpet, men det betyr ikke at alt håp er ute. Nå må norske myndigheter gjøre sitt for å dra til Mexico med mer klimatroverdighet enn de hadde med seg til Danmark. Norge gjorde en nokså god figur i forhandlingsprosessen, men det hjelper lite når norske klimagassutslipp er større enn noensinne, i tillegg til at vi selger forurensende olje og gass til resten av verden. Den kanskje største utfordringa i København var gapet mellom rike og fattige land. Fattige land, som merker klimaendringene tydeligst, ønska fortgang i prosessen, men rike land viste liten vilje til tilstrekkelige utslippskutt hjemme. For å tette dette gapet og få på plass en ambisiøs, bindende og rettferdig klimaavtale, må rike land vise at de mener alvor og kutte egne utslipp med 40 prosent før 2020. Samtidig må de bidra med miljøteknologi og penger til klimatilpassing i fattige land. I løpet av de neste fem årene må verdens utslipp begynne å gå ned, og ansvaret ligger hovedsaklig hos de rike landene. Norge, som har tjent seg styrtrikt på forurensende olje og gass, har et spesielt ansvar. Vi er nødt til å vise verden at det går an å ha høy livskvalitet i et lavutslippssamfunn. Klimaendringene er vår tids største utfordring. Jeg håper debatten i framtida vil dreie seg om hvordan vi skal løse den, ikke om hvorvidt den er reell eller ikke.

Aurora Furuseth, Miljøpartiet De Grønne Hedmark

Ansvarlige politikere?

Stoltenberg kaller klimaavtalen et viktig skritt framover, mens Obama går så langt som å kalle den et gjennombrudd i klimapolitikken. Men er et dokument uten tallfesta klimaforpliktelser og uten tilstrekkelige midler til klimatilpassing for de fattigste, nok til å møte klimautfordringa på en ansvarlig måte?

De siste to ukene har delegater fra 192 land vært samla i København for å forhandle fram en ny klimaavtale som kan avløse Kyoto-protokollen når den går ut i 2012. I tillegg har politiske aktivister og miljøvernorganisasjoner valfarta til Danmark og gjort sitt for å legge press på forhandlerne. Det har vært knytta store forventninger til resultatet, men ettersom dagene har gått har det blitt mer og mer klart at vi ikke får en god nok avtale for framtida. Forhandlingene gikk i stor grad på de store økonomienes premisser, mens hensyn til utsatte øystater og fattige land (som allerede nå merker klimaendringene på kroppen) ble nedprioritert. Dette resulterte i ei avtale med lite konkret innhold. Det er enighet om at gjennomsnittstemperaturen på jorda ikke må øke med mer enn to grader, men det står ingenting om hva som må gjøres for å nå dette målet. Togradersmålet er viktig fordi det er antatt at en temperaturøking på over to grader vil iverksette såkalte sjølforsterkende mekanismer – eller sagt med andre ord, den globale oppvarminga vil være ute av vår kontroll. Ifølge FNs klimapanel må rike land kutte sine utslipp med minst 40 prosent innen 2020 og med opp mot 85 prosent innen 2050 for at vi skal unngå sjølforsterkende mekanismer. Allerede i 2015, om fem år, må verdens utslipp begynne å synke. Det vil kreve mot og vilje av våre folkevalgte hvis vi skal nå disse målene, og sånn situasjonen er i dag, ser det ikke lyst ut for oss.

Vi kan ikke gjøre Stoltenberg&Co til ansvarlige for at forhandlingene gikk som de gikk. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at de rike landene, inkludert Norge, har vist en mangel på handlekraft som gir dem lite troverdighet i klimasaker. Norge en god figur i København med sin sterke innsats for en ambisiøs avtale, men er verre enn de fleste på hjemmebane. Denne dobbeltmoralen skaper en kløft mellom rike land, som har skapt klimaendringene, og fattige, som lider under dem. Norge bør snarest forplikte seg til å kutte sine klimagassutslipp med 40 prosent hjemme innen 2020. I tillegg må vi bevilge penger til klimatilpassing og miljøvennlig teknologi i fattige land. Bare på den måten kan den norske delegasjonen reise til Mexico neste år med tilstrekkelig troverdighet til å ha noen som helst tyngde i forhandlingene.

Å føre en ansvarlig klimapolitikk vil innebære et stort steg inn i framtida. Det vil innebære en utfasing av olje- og gassvirksomhet, der vi sier nei til åpning av nye områder for oljeleting, samtidig som den gjenværende olja må brukes til å lette overgangen fra oljealderen til et fornybart samfunn. Når vi er underlagt en økonomi som forutsetter evig vekst, vil det begrensa økosystemet vi er en del av før eller senere si stopp. De som er unge nå, og de som ikke er født ennå, krever av oss at vi skifter spor. At vi bygger samfunnet vårt på andre verdier enn det vi til nå har gjort. Derfor vil Miljøpartiet De Grønne skape et samfunn som verdsetter tid til hverandre foran penger, hobbyer og livskvalitet foran prestisje, og liv foran tall. Dette er ikke en naiv utopi, men en nødvendighet, og jeg tror nullutslippssamfunnet vil gjøre at vi rett og slett får det bedre.

Klimautfordringa er ikke løst sjøl om årets forhandlinger er avslutta. Klimaendringene er fortsatt like virkelige, og de krever at vi gjør noe, nå. Som politikerne liker å si: nå kommer tida for handling. Eller, mer presist, i mangel på reelt klimaansvar fra politisk hold: nå kommer tida for folkelig engasjement, politisk aktivisme, leserbrev, sparepærer, matauk, redusert forbruk og økt livskvalitet. Vi som ser alvoret må vise, med ord og handling, at hvis våre ledere ikke makter å ta oss gjennom denne krisa, så vil de miste stemmene våre. Vi har bare én klode, og den har vi ikke arvet av våre foreldre – vi bare låner den av våre barn. Da kan den ikke være i dårligere stand når vi gir den videre enn den var da vi overtok den.

Aurora Furuseth, leder i Grønn Ungdom

Gi brukt, gi økologisk, gi opplevelser!

Julegaver kan være en belastning for både lommebok og klode. Gi familie og venner noe verdifullt til jul. Jeg har vært inne på Grønn Hverdag sin hjemmeside og plukka ut og fylt på mange smarte, grønne og skjønne gaveideer:


Månedeskort på bussen, hjemmestrikka lue, votter eller genser, tur i klatreveggen og kafe etterpå, kontantkort, museumstur, kinobiletter, gavekort på ærend, yatzikveld, yoga-timer, walkie-talkie av blikkbokser, blyantholder av gammel blikkboks, middag på resturant, middag hjemme med tente lys, en dag i akebakken, skitur med kakao på termos, skøytetur på et vann, fargeblyanter, kubbelys,

klippekort på bæring av skolesekk/tursekk, strikkekurs, heklekurs, fest, vindusvask, vedkapping/bæring/stabling, husvask, massasje, undervising, språk-kurs, tegning, en stabel med ved,

bær, sjølplukka teblader, afrikansk trommekurs, romantisk kveld med kjæresten, salsakurs, svingkurs, togtur, telttur, treleker, tøybleier, teaterbiletter, stryking av skjorter, snøborgbygging, snøhuletur, sopptur, tur til svømmehall, sykkeltur, skogstur, syhjelp, snømåking, hjemmelaga syltetøy, stillhet,

en sang eller fem, fisketur i robåt, isfisketur, mattehjelp, brev, reperasjon, raking, rydding, rusletur, ridetimer, hjemmebakt brød, quiz-kveld, dikt av deg eller andre, filmkveld, peiskos, barnepass, pass av kjæledyr, pepperkaker, puslespillkveld,

opplevelser, oppdagelsestur, malekurs, tegnekurs, oppvaskhjelp, dine beste matoppskrifter, operabiletter, naturopplevelser, stjernekikking, nattevandring, nakenbading, nærhet, nøtteblanding, hjemmelaga nisse, økologisk mat, lokal mat,

magedanskurs, mørkegjemsel, meiseboller, monopolkveld, luking, lammekjøtt, lesestund, eventyrstund, loftsrydding, lørdagskos, lunsj, frokost på senga, klø på ryggen - tid,

karaokekveld, spekemat, abonnement på avis eller blad, barhyttelaging, bowlingkveld, blomstervanning, blomster, byvandring, besøk, busskrekk-kurs, badmintonturnering, ludoturnering, hjemmestrikka tøydukke, indianer og cowboy-leking i skogen, hjemmelaga dyrefigurer i tre, dugnad,

datakurs, dukketeater, dessert, eventyr lest inn på CD, flerkulturell kveld (mat, dans, musikk), forsikring, fuglemat, fuglekasse, fuglebrett, fjelltur, folkedanskurs, fotballkamp, fjellklatring, bilder, en fortelling, gårdsferie, besøk på økologisk gård, gulrotkake, gourmetmiddag,

grøfterydding, gravehjelp, sying/vasking/stryking av gardiner, galleritur, hyttetur, hopprenn, tur i en hule, hjulbytte, handlehjelp, snekkerhjelp, hekkeklipping, sykkelreperajson, krydder, økologisk te, iglobygging med overnatting,

internettabonement, jazzkonsert, LP-plate, gamle filmer eller bøker, klær fra skapet ditt, gavekort på bruktbutikk, boksekurs, konsertbiletter, klemmer, kunstutstilling, maleri, diktsamling, sølvtøypussing, opplæring i bruk av jojo, Tid.


Silje Wiik Nielsen
stortingskandidat og leder i Aust-Agder Miljøpartiet De Grønne



kilde: http://www.gronnhverdag.no/Nettsider/Groenn-Hverdag/Tm/Avfall-og-forbruk/Tips/Gavetips/Gavetips-fra-A-til-AA

Tanker rundt dagens skole

I flere fag føles timene meningsløse fordi undervisninga går treigt, læreren er uinteressert og har lite kunnskap utenom læreboka, oppgavene og lesestoffet er for lett og med for liten dybde. Jeg ender opp med å ligge flere kapitler foran. I visse fag får jeg i liten grad nytte av å være på skolen, og vurderer sterkt å ta enkelte fag som privatist. Jeg da kan jobbe i mitt eget tempo og lære meg stoffet på min egen måte. Skolen skal tilrettelegges for alle. Det vil si at lærerne har i oppgave å lære elevene pensumet ved hjelp av ulike undervisningsteknikker. Tavleundervisning, powerpoint, oppgaveløsning, muntlig høring, debatt, praktiske øvelser og prosjektarbeid, for å nevne noe. For de fleste vil enkelte av metodene være å foretrekke framfor andre, noen metoder vil også oppfattes som lite nyttige. Når elevene da må ta del i undervsiningsmetoder de ikke selv lærer særlig mye av, må de jobbe hjemme med stoffet. Dette er det ofte bare de flittigste som tar seg tid til.

Jeg vil gjerne ta for meg en vanlig skoletime: Læreren kommer inn i rommet minst 3-5 minutter etter at det har ringt inn. Elevene likeså. Timen starter med det klassiske oppropet. Det varer i en evighet. "Hvor er Lisa....?" "Jo der er Lisa!". Når tima endelig er i gang, får vi beskjed om å lese noen sider i boka, for så å gjøre tilhørende repitisjonsoppgaver. De kalles repitisjonsoppgaver, men fungerer ikke på denne måten. Elevene har et stort pensum å komme gjennom, og ser muligheta til å komme seg lett unna. Det kan nesten virke som lærebokforfatterne har dette som hensikt. Elevene blar seg fram i boka og finner svar på de enkelte spørsmålene. Det kan gå ganske så fort når en setter i gang, læringsutbyttet er derimot lite.

Prosjektarbeid fungerer for det meste på den måten at de flittigste og flinkeste elevene gjør arbeidet, mens resten på gruppa fungerer som blindpassasjerer. Karakteren blir trukki ned for alle, fordi elevene på gruppa ikke har gjort like mye. De svakere elevene eller de late, er strålende fornøyd med karakteren som er skuffende for den/de som har gjort hovedelen av arbeidet.

Det er imideltidig noen fag jeg sliter med. I disse fagene greier jeg ikke henge med uansett hvor sakte læreren går fram, så heller ikke disse timene har jeg noe utbytte av. Det kan virke som undervisninga kun gir utbytte hvis en er middels god.

Jeg har en del venner som har gått på Steinerskolen. De forteller at steinerskolepedagogikken har gitt dem større kunnskap og evne til å tenke fritt og kreativt. De har fått mestre på sitt nivå, og utvikle seg derfra. Som en vennine av meg sa: "Læreren foreleser i timene, vi tar notater. Deretter systematiserer vi noatene, kladder et sammendrag, for så å føre sammendraget inn i den såkalte "Penboka" Elevene får på denne måten repetert stoffet flere ganger, de blir også tvunget til å ta kjappe, enkle notater for å kunne skrive sammedraget. Denne måten å tilrettelegge skoletimene på, ser jeg på som svært effektivt i motsetning til den offentlige skolens "sitt-ned-les-og-gjør-
spørsmålsoppgavene-dine" Det er oftest i disse timene jeg lurer på hvorfor jeg gadd komme på skolen den dagen. Jeg ligger konstant fire kaptler foran i visse fag, jeg kjeder meg i timene fordi nivået i klassen er for lavt og fordi læreren ikke forelser om noe spennende og tankevekkende, men bare sitter bak kateteret og stirrer framfor seg. Jeg savner engasjerte lærere. For engasjerte lærere skaper engasjerte elever. Jeg savner lærere som kan svare på spørsmål som går utenom læreboka. Jeg savner glød og iver. Mitt ønske om kunnskap er stort, jeg elsker å lære. Men når jeg må sykle i vei til en dobbeltime der jeg ikke føler jeg får noe utbytte, lurer jeg på hvorfor jeg gidder dette. Og jeg lurer på det hver dag.

Silje Wiik Nielsen
stortingskandiat Miljøpartiet De Grønne, Aust-Agder

Må begynne å ta hånd om oss sjøl

Alle statlige og kommunale organer har for lite penger, enten det er barnevern, politi, militæret, skolen eller kirka.
Det hadde vært interessant å vite hvor mye penger regjeringa måtte bevilge for at alle skulle bli fornøyde.

Litt artig å tenke på at de fleste offentlig ansatte stemmer rød-grønt, mens de i virkeligheta ønsker seg fremskrittspartiets pengebruk. Tro hvordan andre land i verden kan greie seg som har så mye mindre penger enn Norge. Burde vi ikke tenke på en helt anna måte, hvor vi senker kravene og har større fokus på miljø? Hvor vi i større grad tar ansvar for våre egne liv, og ikke belaster stat og kommune der hvor vi burde tatt hånd om oss sjøl?

Silje Wiik Nielsen, stortingskandiat Aust-Agder Miljøpartiet De Grønne